Soga om Petronelle

Helge Bakken (Årsskrift 1984)

Soga om Petronelle

Petronelle, hvem er nå det? Jo, det er et av Odin Vist sine gamle damebekjentskaper. Hun ble født på Holsand i Skogn i 1872, og endte sine dager i fjæra i Åfjord i 1948. For den som har litt greie på hva som rørte seg i Trondheimsfjorden i gamle dager, er Petronelle naturligvis ei lita, fin Innherreds-jekt. – Kavaleren, Odin Vist, skulle være velkjent for de fleste. Et 85-årig lokalhistorisk leksikon som lever i beste velgående på aldersheimen på Nesset.

Tømmeret til jekta ble kjørt fra Markabygda til Holsand 16. mai med slede. Vinteren 1872 var nemlig uten sledeføre helt til denne dato.

- Råjekta Petronelle ble bygd på Holsand, og de første rederne var Kristian Bjerken og Jørgen Holsand, forteller Odin. – Det var vanlig å gi jektene nevn etter døtrene til eierne. Petronelle var eneste datter til Jørgen Holsand. Hun var forresten død da skuta ble bygd.

Det er knyttet tragedier til de fleste jektene. Slik er det også med Petronelle. 1. juledag 1902 lå jekta fortøyd på Levanger-bukta, og det rauk oppfra vest. Kristian Bjerken med sine to sønner og Gunnerius Vist (Odins far), drog da ned på bukta. Mot de tre andre sin vilje bestemte Kristian Bjerken seg til å varpe jekta mot Nesse-landet. Det foregikk på den måten at de rodde ut med varpeankeret og festet det et stykke fra jekta. Deretter ble jekta halt mot ankeret. Kristian var ”brottin”, for å bruke et godt, gammelt uttrykk, og gikk i båten sammen med sønnen Ingvald. Da de skulle kaste ankeret, krøkte det seg i båtripa, og båten gikk rundt. Kristian var som de fleste på den tid, ikke svømmedyktig, og forsvant i djupet. Han ble funnet Sakt Hans-aften året etter. Sønnen reddet seg ved å huke seg fast i kjettingen.

Etter ulykka ble Gunnerius Vist skipper i to år. I 1904 ble jekta solgt til Oluf Nordenborg og Ingvald Dahl. To år seinere solgte Dahl sin part til Ole Nordenborg, sønn av Oluf N. Jekta stod da i en pris av 3000 kr. Vintrene 1906, 1907 og 1908 var Petronelle på Lofothavet sammen med Oluf og Ole Nordenborg.

Det var imidlertid som trelastfrakter Petronelle oftest fikk prøve seg. Fraktene gikk som regel fra hamner i Trondheimsfjorden til Ålesund. Særlig etter storbrannen i Ålesund i 1905 var det stort behov for trelast i byen. Enkelet ganger gikk turen videre sørover på Vestlands-kysten. Mange ganger var det smått med frakter, og de var dårlig betalt. Normalt var det tre mann ombord i jekta, men på en tur til Luster i Sogn var frakta så dårlig betalt at mannskapet ble redusert til to. Ole Nordenborg var da skipper med sin 60-årige far som mannskap. Ole var da bare 18 år gammel og hadde aldri vært sørom Ålesund tidligere.

En annen gang de rundet Stad, hadde de fin seglvind fra nord-aust. Oluf skulle gå forover til lugaren en snarvending. Han kraup under seglet på veg dit, men plutselig kom det ei vindkule som satte fart i seglet slik at Oluf ble sopt over bord. Ole regnet med at faren var akterutsegla og borte for alltid. Men plutselig fikk ha se en tresko som flaut ved sida av jekta. Ole fikk da øye på faren som hang i underbordslina. Treskoen hadde han mistet mens han sprellet i lina. Oluf var da 60 år, men svært sprek. Det reddet livet hans. Han ble raskt heist om bord av sønnen.

Vinden var være eller ikke være for jektmannskapene. Var den for svak, kunne de bli liggende i vekevis i hamn uten å få levert varen og dermed få oppgjør. La en ut i for sterkt blåster, kunne det bli skjebnesvangert både for skute og mannskap. Seglerne, som følgelig var svært opptatt av vindstyrken, hadde derfor en sterkt gradert vindskala. Den så slik ut: 1. Klinka stilla.  2. Liten dåm.  3. Liten heng.  4. Liten sno (oftest kalt reff-hølsno).  5. Kjøl.  6. Liten bris.  7. Frisk bris.  8. *)Prijar skråi.  9. Liten kuling.  10. Frisk kuling.  11. Full-seggelt.  Den ideelle styrken for jektsegling var frisk kuling. – Oluf Nordenborg hadde treffende karakteristikker i enhver situasjon. Under riktig frisk seilas dannet det seg store, skumkvite bøldger på hver side av stamnen. ”Ni hi a lamungen i kjefta”, var Olufs treffende kommentar.

I 1908 holdt Petronelle på å ende sine dager. Hun lå da full-lastet med kalk ved kalkovnen ved Kjønstad. Det blåste opp til storstorm fra søraust, og skuta ble revet laus. Det kom vatn i kalken som este opp. Lasterommet var heldigvis åpent, slik at skuta unngikk å bli sprengt i stykker. Den ble likevel så sterkt skadd at den måtte tas på land i Håa-fjæra for stor-reparasjon. Denne ble ledet av jektbygger Andresen fra Hommelvik, som var en av de mest kjente jektbyggere i Trøndelag.

Odin Vist forteller videre at han mønstret på seglskute for første gang i 1915. Han gikk da inn som mannskap på Petronelle. For ungdom på Levanger-Nesset var dette et av de får alternativer til gårdsarbeid. Da Odins nærmeste slekt var sterkt knyttet til fjorden, var det naturlig å velge fjorden for han også. Som en parentes kan nevnes at Odins morfar flyttet fra Sandvollan til Levanger-Nesset p.g.a. at Beitstadfjorden så ofte var frosset til. Det umuliggjorde sjølsagt jektfarten. ”Han lastet jekta med alt sitt jordiske gods og 12 unger og bosatte seg på Nesset”, for å sitere Odin.

Fra 1910 gjennomgikk seglfarten en stor forandring. Da startet motoralderen. De første motorene som ble tatt i bruk, var Kelvin-motorer. De var lette engelske motorer beregnet på små fartøy. De hadde magnettenning og startet med bensin. For Petronelle som fikk motor først i 1918, satset en på den tyngre og sterkere Finneid-motoren. Til å begynne med valgte skipperne stundom å nytte råseglet for å spare brensel. Dette gikk en etterhvert lei av og kasserte råseglet. Skutene hadde bare igjen et lite trehuk-segl og fokke.

Fram til 1936 var Odin med visse mellomrom mannskap på Petronelle. I tillegg til trelastfarten og en del småoppdrag på Trondheimsfjorden, gikk skuta to turer til Bergen med høy. Dette var lastet på Holsand. Petronelle var ei relativt lita jekt. Lasteevnen var den gang angitt i stander. Petronelle kunne ta 25 stander. (1 stander = 2,8 m³). Dette var bare småtterier mot f.eks. storjekta Metana fra Beitstad, som rommet 45 stander. Da det ble installert motor i jektene, ble lasteevnen angitt i bruttoregistertonn. (2 reg.tonn = 4,6 m3).

I 1936 solgte Oluf og Ole Nordenborg Petronelle til Revdal på Røra, forteller Odin Vist videre. I disse årene gikk skuta i trelastfrakt og annen småfrakt. Som nevnt innledningsvis endte Petronelle sine dager i Åfjord i 1948. Den ble som så mange jekter, liggende som vrak i fjæra.

*) Priar skråi  -  et uttrykk for stramminga av seglet.

Soga om Petronelle er fortalt av Odin Vist til Helge Bakken høsten 1984.

Til toppen